Speiding etter fjellets nomader
Tekst: Ulf Veidahl

Etter en fantastisk første uke av reinsjakta sammen med ungdommen ble jeg brått helt alene når de dro hjem søndag. Vi var utrolig nære felling av dyr, men det ville seg ikke slik. Martin og jeg lå lenge med trådkorset på dyr andre dagen. Men holdet var for drøyt og når vi endelig ålet oss nærmere dro de av gårde uten mulighet for skudd. Men for en opplevelse! I tillegg var Egil og Eugen på kloss hold av en skadet storbukk, noe vi ikke hadde kort på, som vi etter samtale med oppsynet ikke fikk ta med mindre den hadde skuddskade. Etter nøye vurdering hadde den ikke det. Vi så dyr stort sett hver dag, men som oftest storbukker. Typisk det når man ikke har anledning til å skyte de:-)

Så nå var jeg altså helt alene. Reinsjakta er årets høydepunkt for meg og jeg tar ikke ferie før reinsjakta starter. Det er utrolig morsomt å ha med seg ungdommer til fjells for å vise de denne "verden" og denne type jakt, men jeg skal ikke legge skjul på at det å tutle alene rundt i villreinfjellet med kun seg selv å tenke på, med dårlig mobildekning og en fullstendig ubetydelig klokke, er som å være midt i smørøyet. Resten av verden kan seile sin egen sjø, det eneste som gjelder er der og da. En fantastisk følelse av frihet.

På mitt personlige kort hadde jeg overgang til Folldal i jaktas andre uke. Jeg hadde også fått til overgang på to av "ungdomskortene" samme uka av praktiske hensyn. Det var bra med dyr i sørvestre del av Folldal og jeg satte kursen dit grytidlig mandagsmorgen. Så forøvrig et monster av en elgokse på tur mellom Folldal og Dalholen. Minst 20 tagger! Største jeg har sett!

Det var flust med biler og jegere på tur inn i fjellet på de populære stedene oppover i vestre vei inn i Einunndalen så jeg ga blaffen og kjørte videre. Kan ikke fordra å gå i kø innover i fjellet. Ser ikke poenget med det. Jeg kjørte noen kilometer ekstra og tok en råsjans på å gå inn fra en annen kant. Bedre vind hadde jeg faktisk også. Lengre og brattere å gå, men fortsatt ung og sprek så skitt au! :-) Gikk fra bilen rundt kl.7 og klatret meg fort opp i høyden. Måtte ta en time på øyet relativt tidlig pga regn og tåke. Tåka og relativt kraftig vind gjorde at jeg ikke ønsket å gå opp på toppen av Steinhøa, men ruslet nordkanten rundt. I det jeg kommer inn i et bekkekvolv før Raudbergskaret skimter jeg dyr på ei myrdråge i kvolvet. Desto mer jeg runder kanten, desto mer dyr ser jeg. Tar liksom ikke slutt! Anslår flokken til å være rundt 350-400 dyr i alle kategorier. Og avstanden er drøye 700 meter. Flokken ser ut til å gå til ro. Terrenget blir gransket nøye og jeg finner en perfekt ansmygningsrute frem til flokken. Jeg må slippe meg ned fjellsiden og surt opparbeidede høydemeter går tapt, men da får jeg godt skjul for flokken og perfekt vind! Ser ikke en eneste jeger og har all verdens av tid. Ser meg ut et kjennetegn i overkant av flokken som jeg kan stille etter. Ikke alltid lett å smyge innpå fordi terrenget forandrer seg. Slipper meg sakte ned til jeg ikke kan se dyrene lenger og setter da opp tempoet. Det er en vanvittig herlig følelse når man vet man har dyr i front, går helt i skjul og har en perfekt vind midt i ansiktet. Dette må jo gå bra! Jeg tror at jeg nærmer meg og slakker av på tempoet. Går skritt for skritt og plutselig ser jeg noen gevir 200 meter foran meg. Yes! De er der fortsatt. Legger igjen sekken og krabber og åler meg fremover. Jeg ser kun ytre høyre fløy av flokken og når jeg er på 100 meters avstand legger jeg meg til rette, setter opp tofoten på rifla og finner stillingen. Ser kanskje 40-50 dyr. De har tatt siesta nå, men det er hele tiden dyr på beina for å bytte seng. Det merkelige er at selv om det hele tiden er noen dyr i bevegelse så går de aldri ut av flokken og jeg får ikke rent skuddbilde. Mens jeg ligger slik i rundt 25 minutter har flokken flyttet seg 50-60 meter til høyre. Uten at ett eneste dyr har stilt seg fri! Dette er forsvar av beste sort. Helt utrolig å se på. Og jeg må flire litt når jeg ved flere anledninger ser dyr som kommer ruslende midt inne i flokken, stopper og skraper på ryggen til et liggende dyr helt til det reiser seg, for deretter å ta plassen der det liggende dyret lå. Og det er alltid et mindre dyr som må vike plassen. Her er det rangordning! En utrolig diger storbukk fanger min oppmerksomhet der den sakte kommer ruslende og jager et mindre dyr fra en god liggeplass. Storbukk-kort har jeg ikke, men slike eksemplarer av fjellets nomade er en fryd å se på.

Vinden øker på og en skikkelig regnskur setter i gang. Så plutselig kommer det en mindre bukk i overkant av der dyrene ligger. Dermed blir bakgrunnen sikker og når bukken stopper smeller det fra meg. Jeg sikter en tanke høyt og dermed klapper bukken sammen i smellen. Hele flokken setter seg i bevegelse og det er litt av et skue når 350 reinsdyr garter seg forbi på 100 meters hold. Det knatrer i gevir og dyrene er tydelig usikre på hvor faren er. Jeg venter på en sjanse til, men dyrene går så tett og stopper ikke før de er utenfor skuddhold. Jeg blir liggende til jeg ikke ser flokken mer før jeg går frem til bukken min. En fin mellombukk og akkurat passe innenfor kortet fritt u/50kg. Jeg knipser noen bilder før jeg skjærer alder, kjønn og dato på fellingstillatelsen. Så begynner grovjobben. Vomma tas ut før flåingen tar til. Flår den ene siden, tar av bog, ytrefilet, indrefilet og lår i den rekkefølgen. Velter dyret over liggende på skinnet jeg har flådd av før jeg gjør den samme der. Bruker en liten sag til nakke, rygg og ribber. Skimter i ny og ne flokken jeg skjøt fra langt oppe i Steinhøa. Et par korte timer senere er bukken partert og ligger i sekken. Spent umulig å løfte sekken på ryggen så jeg må sette meg ned og tre meg inn i stroppene, lene meg fremover og ta en skikkelig knebøy for å komme meg i oppreist stilling. Dette var jaggu tungt! GPS`n viser utrivelig langt til bilen, men sånn er det. Bilen kommer i hvert fall ikke til meg. Tre seige timer senere, med dertil mange stopp og krampetendenser i setemuskulaturen, kan jeg tippe sekken i bilen. Vekta på sekken viste ved veiing 45kg. En god bør og et bra dags arbeide!

Til tross for gårsdagens anstrengelser spretter jeg opp grytidlig tirsdag morgen også. Dog litt trøttere i trynet og litt mørere i lårene enn ellers. Vær og vind tilsier at jeg kan satse på noen lunde samme opplegg som i går. Og på nytt passerer jeg en mengde jegere på de avsatte parkeringsplassene på tur opp i Einunndalen. Jeg så jo ikke en eneste jeger i fjellet i løpet av hele gårsdagen :-) Jeg rusler inn på samme sted som i går, men velger å ikke klatre opp det bratteste partiet, lårene sier nei. Dermed blir det ei lita sløyfe rundt og opp på en fjellarm som leder opp i Steinhøa. Et stykke oppe i lia får jeg øye på et par dyr som går i silhuett på en annen fjellarm på en drøy kilometers avstand. Vinden er ikke spesielt gunstig så jeg slipper meg en tanke ned og holder denne høyden rundt til den andre fjellarmen. Er litt i tvil på om jeg er langt nok nede og får den tvilen konstatert da jeg brått ser dyrene på tur nedover i noe som kalles Ku-Kvølvi. De har tydeligvis fått noe menneskelukt i nesa og drar unna. Fire dyr var det, simle, ungbukk og 2 kalver. Men de ble ikke mer skremt enn at de stopper 600 meter nede i lia. De begynner å beite og muligheten er der fortsatt. Jeg går forsiktig nedover til jeg har en liten åskant mellom oss. Jeg ser meg ut en stein på åskanten som jeg så dyrene bak sist og tar noen sjumilssteg nedover. Vinden er nå veldig gunstig. Jeg legger igjen sekken før steinen og smyger meg forsiktig over kanten. DER! Dyrene beiter fortsatt nedenfor. Jeg åler meg i posisjon og har planer om å ta ungbukken. Holdet er drøye 100-110 meter. Men jeg kommer over åskammen i silhuett og ungbukken og kalvene beiter tett. Simla får øye på meg og da flytter jeg fokus. Trådkorset ligger høyt i bogen på simla, det smeller og ho faller omkull. De andre dyrene er litt i villrede før de tar avgårde. Det er helt fantastisk. Jeg må se på klokka og den er ti på ni. Er det mulig. To dyr på to dager. Jeg vommer simla og drar ho med meg til nærmeste bekkedråg for partering. Siden det var med to kalver så har jeg rifla klar og sluttstykket fremme, men hevarmen oppe. Mest sannsynlig kommer kalven hennes tilbake. Og det stemte. Etter en times slakting får jeg plutselig en følelse av at noen ser på meg og i det jeg ser opp står kalven 60 meter unna og studerer meg. Rifla er en håndlengde unna og jeg får kastet meg ned i stilling. Kalven flytter seg 30-40 meter, men stopper opp med bredsiden til. Det er det siste den gjør.

Noen vil vel reagere på at det her skytes mor fra kalv, men under reinsjakt er dette den eneste måten å gjøre det på. Har man kort på både simle og kalv, er det store sannsynligheter for at kalven kommer tilbake til der hvor simla blir skutt relativt raskt. Det er vanskelig å bedømme hvilken kalv som hører til hvilken simle i en reinsflokk.

Nå hadde jeg mer slaktejobb, men det er en god jobb og som sagt så spiller ikke klokka noen rolle. Så noen timer senere lå to dyr klare i sekken. Dvs simla ferdig partert nedi og kalven under lokket :-) Halvparten av bæreveien i dag kontra i går så jeg tok sjansen på begge dyrene i en vending. Det gikk til nød. Sekken viste seg å veie 55kg. For første gang følte jeg at begge knærne var nede i jaktstøvlene :-)

Tre dyr på to dager må sies å være mer enn hva man kan håpe på. Noen fantastiske dager i villreinfjellet, og enda så er det ikke slutt. Må tilbake igjen den siste uka av reinsjakta uti september.

Ulf Veidahl"

Los med Fido
Tekst: Ulf Veidahl
Jeg var hundefører alene med løshunden vår Fido denne dagen. Lotte var også med, men hun har tapt seg veldig som jakthund etter at vi satt valpekull på henne. Hun loser ikke og henger ikke på elgen i særlig grad, men syns det er ille morro å fly løs. Jaktlaget på 12 mann var på plass på post og jeg fikk beskjed om å sette i gang. Begge hundene ble sluppet.

Ei stund etter kom jeg på et relativt nytt spor og siden begge hundene hadde vært ute i søk en lengre periode meldte jeg om ståa på jaktradioen og sa at nå er det nok snart elg på gang. Vi har hatt litt problemer de siste åra med å få elgene til å stå for hund. Har vært plaget med noe ulv. Så postene måtte være obs i tilfelle elgene var på beina. Så startet musikken. Utrolig så deilig det er å høre hunden i los!

Det var et stykke unna så jeg sa ga beskjed på sambandet, skrudde den av og småløp i retning losen. Når jeg nærmet meg slakket jeg av og startet smygingen. Jeg var forsåvidt heldig for losen sto i en lite søkk ned mot et jorde med skog på alle sider. Det er pokker så tett i jordekanten der så jeg valgte å legge ruta opp og langs en ås for å komme i overkant av elgene og dermed ha bedre oversikt. Vinden ga meg også støtte til denne planen. Jeg tok ladegrep, sikret og smøg meg så forsiktig jeg kunne nærmere og tittet forsiktig over kanten, mens svetten rant. Det er ikke bare enkelt å smye på elglos. Ofte står losdyrene der hvor det er godt med skjul. Dermed må jeg ganske nærme for å i det hele tatt se dyr, og ihvertfall med tanke på forsvarlig skudd. Og når man er så nærme må man hele tiden tenke vindretning og man kan jo ikke bevege seg særlig i synsfeltet til elgene og ihvertfall ikke når hunden ikke loser. Når hunden har korte opphold i losen må man stoppe, og det kan ofte være midt i et steg! Og da står man der da, vaklende på ett bein i sammenkrøket stilling, kanskje med en liten krampetendens smygende oppover leggen, mens hjertet banker og verden forøvrig ikke betyr noe som helst. Et ørlite kvistknekk eller synlig rask bevegelse kan være nok til at elgene tar ut når man er så nærme.  

Losen til Fido klang så det sang, og DER!!! Elg!! En, to, tre.........ku, kvige og okse. De sto selvfølgelig i det tetteste kjerret ned mot jordet. Voksenkvota var skutt, det vil si vi var litt usikre på to hodyr vi hadde skutt og enda ikke fått veid. Å skille mellom ei ung ku og ei flott kvige er jo et kapittel for seg, men vi har vektgrense i kommunen og "tvilsdyr" går som kvige hvis de veier under 160kg. Men siden vi ikke hadde veid var det foreløpig stopp på voksne dyr. Og ku med èn kalv er fredet. Kalven er livsforsikringen til kua med tanke på problematikken nettopp beskrevet.

Kua var utelukket så kviga ble hovedfokus med en gang, men ho sto ikke klar av de andre dyrene. Men det gjorde oksen! Den hadde en pigg på ene siden og to på den andre. Dette må jo være en ungokse, eller...........Jeg var litt i tvil med tanke på kroppsstørrelsen, men hodepryden talte tydelig for piggokse, altså halvannetåring. Jeg bestemte meg for å ta den. Men brått stilte kua seg litt foran oksen og bak oksen dukket det plutselig opp en kalv! Den hadde stått dønn i ro uten muligheten for å se den. Her sitter jeg i ro og mak på kort hold og føler jeg har full kontroll på situasjonen. Men jaggu dukket det opp en elg til. Jaggu godt jeg ikke fikk løsnet skudd mot oksen. En gjennomskyting der kunne vært guffent.  Fido loset så det holdt, mens Lotte sto på åshellinga mellom meg og elgene å overvåket det hele uten å gi fra seg en lyd. Men det var jo tydelig at dette var gøy for blikket hennes vekslet mellom elgfamilien og meg, og hundekroppen dirret av spenning. Merkelig bikkje!

Elgene merket nok at noe var i gjere, for plutselig dro kviga ut og over jordet. Fikk dårlig vinkel på ho og farten var for høy så jeg holdt igjen. De tre andre dyrene sto igjen noen sekunder før de dro andre veien. Jeg flyttet litt på meg, men fikk ikke reint skuddfelt i tetta de fløy inn i. Pokker!! Ikke så jeg de merket noe til meg, og vinden var egentlig perfekt. Mulig et lite vindkast avslørte meg. Skal jaggu ikke mye til. Eller så hadde de en sjette sans. Der røyk den sjansen. Ergerlig.

Jeg var akkurat på tur til å melde fra på radio`n da det ble los igjen 150m unna. Fido hadde jaggu fått stopp på de igjen. "Du er konge Fido!" tenkte jeg da og startet ansmygningen på nytt. Nå sto det oppe i ei anna åskule og jeg kom nå nedante fra et søkk. I det jeg tittet over så jeg fire elgbein 40m unna. Så dukket Fido opp. Det var, ikke overraskende, tett her også så jeg så ikke hvilken av elgene det var som hadde stoppet igjen. Plutselig fikk jeg se piggene på hodet, jo pokker dette må jo være en ungokse. Kan ikke skjønne annet!

Nå skjedde det fort! Oksen gjorde et utfall mot Fido som kastet seg unna og kom i min retning! Med oksen etter!! Den bråstoppet på 10m og glante meg rett inn i øya. Da lå trådkorset i stikkerhullet og Oryx 13 grams kula i 30.06 forlot løpet. Elgen tegnet for treff og vaklet noen meter. Jeg var klar for oppfølgingskudd, men oksen segnet om. Snakk om glad hundefører, og ikke minst glad hund. Begge hundene var bortpå elgen og rægga idet elgen tok sine siste åndedrag. Jeg var i ekstase og Fido kom bort til meg og logret med hele kroppen Jeg meldte i fra til fatter på sambandet og han fulgte opp med et lite gledeshyl bak ei gran en plass. Selv om vi er en herlig gjeng elgjegere på 15 mann i elglaget så er det alltid litt ekstra stas innad i familien når fatter, brutter eller jeg feller elg. Det har hendt flere ganger, og kommer sikkert til å skje igjen, at jeg har fått en gedigen smask rett på truten av fatter ved et elgfall. Det er bare sånn det er når man brenner så veldig for denne jakta og den betyr så inderlig mye. Men jeg skjønner reaksjonene blant andre om at vi er en rar familie.

Elgen lå ille kjeitete til for vomming så jeg sleit med å få ut vomma lene. Oksen lå på gærne siden med ryggen nedover ei skråning inntil to graner. Det var en blodig jeger som satte seg ned med en pris snus og en kaffetår etter utført jobb for å si det sånn.

Oksen veide forøvrig nesten 200kg og var over halvannet år. En feilvurdering fra min side i denne situasjonen, men det er jaggu ikke lett når man midt oppe i situasjonen og gevirene var som de var. To av kuene vi skjøt tidligere veide forøvrig under 160kg så da ble det plass til oksen min på voksenkvota.

Jeg har skutt noen elger i los etter dette, men denne situasjonen har for meg blitt veldig spesiell og jeg ser på denne som en av mine største opplevelser i elgskogen!